Italia påsken 2019, dag 1.

Dagen startet med oppmøte på Gardemoen 07.30, og de som stilte til start i dag var Eline, Nicoline, Nicolai, Emma, Petter og Sondre. (For de som ser veldig godt etter er bildet tatt på Malpensa/Milano, men det har jeg ikke tenkt å legge så enormt mye vekt på).

Turen denne gangen skulle gå til Lake Palas, et gudsforlatt sted ganske langt nord i Italia.

Det å gjete denne gjengen gjennom sikkerhetskontroll (bortsett fra at Nicolai hadde med seg batterier til ei drone som vaktmannskapet måtte se på både tre og fire ganger før det var greit), gjennom både tax-free og et par andre butikker og ut gjennom gaten og inn på flyet gikk utrolig greit. Det gikk faktisk så greit at jeg rakk å tenke at dette er nødt til å bli en fin dag før ting plutselig ikke skulle gå så greit lenger.

Boarding var akkurat på den tiden det skulle skje, og vi var superklare til takeoff 09.40. Cabinpersonalet var klare og pilotene var klare, men flyet var derimot ikke innstilt på tur. Etter 20 minutter kom det en tekniker og knipsa på ei lampe i cocbit, lampa slukna tvert og vi kunne endelig ta av. Etter en kjapp rusing av motorer og en akselerasjon som varte i nesten 50 meter døde flyet, lampa tente og piloten fikk kalde føtter, og der ble vi stående. Etter å ha stått der en time titter Petter opp fra filmen han så på og utbryter «jøss, har vi landa alt?», og da våkner Sondre opp fra en døs og utbryter «oi, det gikk fort». Skuffelsen var både til å ta og føle på når gutta oppdaga at vi fortsatt var på norsk jord.

Etter en del om og men om vi skulle bytte fly eller greie oss med det vi hadde fått kom en tekniker og skrudde ut den pæra som hadde bestemt seg for å lyse, ga en ventil et hardt slag med en hammer og vi satte kursen mot Milano bare 1 time og 57 minutter forsinket.

Bagasjen ble plukket opp og det var på tide å finne leiebilen. Italienere er av et folkeslag som egentlig ikke tar ting så nøye, og dama i skranken kunne ikke se det store problemet med at den 9-seteren jeg hadde leid allerede var utleid til noen andre, hun hadde jo en kjempefin Fiat 500 vi kunne få i stedet. Etter å ha overbevist henne om at den dessverre ble litt i minste laget for 7 personer med digre kofferter (reise lett er liksom ikke helt tingen for den gjengen) og skibagger, så tok hun omsider noen telefoner og skaffa oss en litt større bil. Når hun endelig var ferdig med å snakke, mens hun sendte meg skråblikk som ga meg utrolig dårlig samvittighet for at hun hadde leid ut den bilen jeg bestilte for 5 uker siden, så forklarte hun meg lenge og vel at dette var en «veldig stor bil», og hun hadde sine tvil om at jeg klarte å håndtere et så stort kjøretøy. Etter en del om og men fikk jeg da overbevist henne om at det sannsynligvis kom til å gå helt fint, så ble vi sent ut i garasjen for å hente ut nøkler og finne dette gedigne kjøretøyet som skulle frakte oss rundt i Italia. Inne i brakka i garasjen møter jeg en mørkhåret skjønnhet på rundt 30 som smiler omtrent rundt hele hodet da hun ser meg og utbryter «Oh, It`s you with the big one», hvor jeg svarer «Sorry, I don´t remeber where we met before..?» Hun fikk deretter en ganske kledelig rødfarge i ansiktet og fikk stotra fram at det var bilen hun meinte. Man kan vel si at steminga i brakka ble litt klein etter det.

Spenningen om hva slags bil vi skulle få var ganske stor, og overraskelsen ikke spesielt mye mindre.

De som har prøvd å dytte 7 personer, 7 kofferter og 6 skibager inn i en kort Caravelle veit at det blir trangt. Omsider fikk vi da stappa både folk og bagasje inn i bilen, plotta inn adressen på Google maps og kjørt ca. 40 meter før alle begynner å rope at jeg kjører mot enveiskjøringa, og jeg må rygge tilbake og inn i den garasjen vi akkurat forlot. Nå skulle det vise seg at det var kun en vei ut av garasjen, og den var riktignok enveiskjørt, men det var i den retningen vi kjørte. Hvor riktig den bilen som kom i mot kjørte kan vel heller diskuteres.

Før vi dro hjemmefra hadde jeg forberedt meg godt og visste at kjøreturen skulle ta en time. Etter bare kort tid så Eline ei høne, og Emma så et tog. De som satt lenger bak så stort sett ingen ting. Etter 20 minutter hadde vi plutselig, i henhold til Google, bare 5 minutter igjen å kjøre, så da begynte jeg å ane at noe kanskje ikke var helt riktig. Vi tok en kjapp lunsj men jeg prøvde å finne ut hva som hadde skjært seg denne gangen, og det var faktisk litt riktig men mest feil. Adressen var riktig nok den, men byen vi hadde havna i var feil. Så da var det bare å prøve på nytt, og denne gangen var det faktisk en time til dit vi skulle. Hvis vi da legger til at vi allerede hadde kjørt en halvtime, så kan man jo s at vi kjørte litt feil. Vi får kalle det sightseeing.

Vel framme i kåken der vi skal holde hus den neste uka ble vi godt mottatt av Manne som hadde planlagt en form for bordtennis-turnering hvor vi alle skulle spille samtidig. Det ble mest kløning og mye løping, og særdeles lite ball i spill, men alle vant og var blide og fornøyde.

Vi avsluttet dagen med en kjapp middag på den lokale kneipa (jeg turte ikke å ta bilde av kokken, mulig jeg blir tøffere utover uka). Sjappa var veldig amerikansk men maten var italiensk, og for en rimelig penge fikk vi både pasta og pizza.

Eline prøvde seg denne gangen på et eller annet senneps-basert på pizza-skorpe. Man kan vel lese ut fra bildet at det ikke falt helt i smak.

Vi tok kvelden tidlig, og ser i morgen fram til å bli kvitt litt vinterrust, samt å få med oss Trym og Nora slik at laget blir fulltallig.

Knut Einar