Reisebrev 1 fra nordisk i Finland

Scandinavian Youth Championship 2018, dag 1.

Vi startet dagen med avreise fra Siap kl. 10.30. Alle var mistenkelig blide og fornøyde før avreise.

1.rekke  fra venstre: Lars Ødegårdstuen (laglederassistentassistent), Trym Knapkoien, Alexander Svaboe,

 Sondre Stalheim, Vemund Viker, Nicolai Skaug, Kaja Stalheim, Veline Viker, Marius Viking Stalheim,

 Pernille Amalie Riise Eriksen og Monica Knapkøien (assisterende lagleder).

2.rekke fra venstre: Eline Elgesem Vang, Knut Einar Kvisla (undertegnede) og Nicoline Sandberg.

Vi fikk lasta opp bussen og var ved veldig godt mot, selv om noen av foreldrene var litt smånervøse for hvordan i all verden dette skulle gå bra.

Fra venstre: Smånervøs forelder og meget skeptisk forelder.

Den første overraskelsen kom allerede i det vi svingte ut fra Siap på E16 mot Kongsvinger, jeg tro gassen helt i bunn og det skjedde ikke noe. Eller, joda, noe skjedde selvfølgelig, men det skjedde utrolig lite. En god co-pilot, i dette tilfellet assisterende laglederassistent, skal selvfølgelig finne svar på alle problemer. Etter en kort studie av vognkortet i bussen kom svaret: «Vi ha itte meir ell 134 hæster, og med full buss og full hænger kommer dætti tæl å gå litt trått».

Og det fikk han på en måte rett i, gjennom hele turen i dag har bilen begynnt å klage så fort vi har sett en bakke i horisonten, og jeg skal, kors på halsen, aldri mer klage på de fremst i køen med campingvogn.

Etter at assistent-assistenten hadde satt på AC-knappen 7 ganger måtte vi egentlig bare innse at den slett ikke virket i det hele tatt, og med 32 grader på gradestokken og 15 personer plassert inne i en noe tilårskommen Ford Transit kan det bli en relativt ubehagelig opplevelse, og min spøk om å trene på sauna til vi kom fram ble på ingen måte godt mottatt i det selskapet.

Første stopp ble derfor i Charlottenberg. Der slapp jeg av hele gjengen på senteret for litt Shopping, mens jeg selv tok meg en runde for å finne et passende verksted som muligens kunne fikse problemet. I ei bakgate ikke langt unna senteret fant jeg et passende verksted der det ikke så ut til at de hadde alt for mye å gjøre, og jeg titter inn døra med lua i hånda. Der står en en fyr og jobber under en bil (tror ikke det var en ansatt, han så ut som en fyr som bare hadde stikki innom), mens fire mekanikere og en verksmester hadde svært så lite å gjøre. Jeg fikk fram mitt budskap, og selv om verkstedet med plass til i alle fall 7-8 biler inne og mekanikerne bare sto der og sparka i beina, så måtte verksmesteren faktisk sjekke på «datorn» om de hadde tid. Etter noen minutter kom han fram til at han hadde tid, og 17 minutter senere var gass fylt og AirCondotion var meget funksjonabel.

Vi kunne endelig sette kursen mot Stockholm uten å egentlig ha noe særlig å klage på. Eline hadde for anledningen laga ei spilleliste som fungerte ganske greit. Det var stort sett norsk musikk i flere sjangere, og alle sang med å koste seg. Det skulle vare helt til Arvika, da kom «Fresh prince i Bel Air» for første gang, og allsang ble til en form for gauling av den ene i bilen som faktisk liker den låta. Nå skulle det også vise seg at det var den siste låta i spillelista (Eline hadde nok ikke helt tenkt på hvor lenge vi egentlig skulle kjøre), så da begynnte selvfølgelig lista på nytt. Dette innebar da også at den selverklærte DJ´n hadde hørt alle låtene før, og 30-skundersregelen tredde i kraft, og sånn gikk det stort sett hele veien.

Etter et par timers kjøring var det på tide å innta den medbrakte nisten, og vi fant oss en riktig så koselig plass ved et vann lang inn i en eller annen skog.

Der valgte noen å demonstrere sine balansekunster mens andre valgte å innta måltidet i skogen.

Etter 30 minutter pause var vi tilbake på veien. I ca. 15 minutter. Da var det dopause. Vi ente opp med å stoppe på et lite familiedrevet sted som der kokka hardnakket påsto at datoen var den 21, og det kosta en is å komme seg på do.

Dette var faktisk den siste stoppen vi hadde før vi ankom Stockholm i helt perfekt tid for å komme oss på ferja. Vi kan egentlig takke Google for den perfekte timingen, da den sendte oss i alle fall tre runder rundt byen før den bestemte seg for å sende oss til riktig sted. Der måtte hele gjengen ut av bussen og gå inn på båten, mens jeg fikk lov til så stå sammen med alle de store lastebilene og vente. Han som sendte meg fra kaia og inn på båten var en morsom type, han ratta rundt i en golfbil og ca. Hvert 5 minutt (det skal sies at jeg sto igjen aleine, alle de andre store bilene hadde fått kjøre ombord) fikk jeg kjøre en halvmeter fremover før han meget myndig fikk meg til å stoppe igjen. Til slutt sa han «kjøyr ombord i fergå», og jeg rakk akkurat å komme inn bauporten før den lukka seg bak meg.

Resten av gjengen meldte at de var på øvre dekk, så jeg drassa med meg kofferten 10 etasjer opp, og det første de forteller meg da jeg kom opp var at lugarene var under bildekk. Nicoline fortalte også at vi var så langt ned at vi ikke hadde vinduer en gang, men jeg tror muligens forklaringa var at vi hadde innvendige lugarer.

Det hadde vært mye stillesitting i løpet av dagen, så gjengen brukte noen minutter på å få ut litt oppspart energi før vi kom oss et par etasjer ned for en meget bra buffet.

Da vi fikk oss en bedre middag ble det liv i Alexander også. Det meste av turen hadde han egentlig sittet med en mild form av sjokk. Det er aldri lett å være førstereisgutt med en gjeng vannskifolk, men med god mat kviknet han fort til.

For de som fulgte oss til EM i Spania i fjor, så husker dere at Eline smakte på en del nye, og til dels skumle, ting. Dette har visstnok blitt en tradisjon som må videreføres.

Denne gangen var det kjeks med blåmuggost som skulle testes, og vi kan vel si at det ikke falt helt i smak.

Nytt av året er at den ekstremt matglade Lars spiser ting han liker.

Denne gangen var det sjokoladeis med sjokoladesaus, og det hersker liten tvil om han det er en dessert han fortsatt liker.

Når maten var fortært og alle hadde sittet stille i 20 minutter før noen klarte å bevege seg var det tid for en luftetur på øvre dekk igjen.

Der var det tid for «Joga med Monica», til stor forlystelse for en hel gjeng asiatere med fotoapparat.

Etter dette var det stort sett greit å få alle i seng, og nede på lugarene var det hverken wifi eller telefondekning (noe som også forklarer hvorfor dette reisebrevet er et døgn forsinket), så det ble fort stille i gangene.

Knut Einar