Reisebrev fra nordisk i Finland dag 2

Scandinavian Youth Championship 2018, dag 2.

Dette skulle være en reise og treningsdag, og den begynte grytidlig. Når den egentlig starta hersker det vel egentlig fortsatt litt tvil om, i alle fall om hvordan det å flytte klokka en time frem påvirker hvor mange timer søvn vi fikk. Det gikk litt tid til å forklare at joda, vi må faktisk opp halv seks for å stå opp halv sju, og noen trengte også en forklaring på at 50 minutter i Finnland er akkurat like lang tid som 50 minutter i Norge.

Vi var nok litt treige ut fra lugarene, for renholdsperonalet kom og skifta på sengene mens folk fortsatt sto i trusa, men litt etter hvert kom da alle seg ut til vårt avtalte samlingsted, som forøvrig var i gangen rett utenfor rommene våre.

Ettersom vi var så treige med å komme oss ut av rommene ble det ikke lenge å vente før båten la til kai og det ble på tide å komme seg ut av båten. Her måtte vi også gjøre det på den måten at alle måtte gå i land bortsett fra undertegnede som skulle kjøre bussen. Her ble det nok en gang både feilkjøringer og litt svette i panna for en småstressa småbruker fra Odalen. Google gjorde så godt den kunne for å få meg i riktig retning, men enveiskjørte gater i Åbo hadde Google ekstremt lite greie på. Etter en aldri så liten sightseeing rundt i byen fant jeg endelig tilbake til den ferja jeg akkurat hadde forlatt, og der sto det en hvitkledd gjeng og venta tålmodig på den bussen som tilsynelatende aldri dukka opp. Etter en kjapp opplasting i en all stans forbudt-sone kunne vi endelig komme oss ut på vegen igjen, og så fram mot en 4-timers kjøretur til Kurikka.

Jeg glemte å skrive i går at Lars, som forøvrig også i dag var co-pilot, meiner at absolutt alle innsjøer som er mindre en Mjøsa er en perfekt vannski-arena, noe han påpeker hver gang vi ser vann. Gjennom Sverige klarte han å finne ikke mindre en 37 vann som alle var helt perfekte til vannski. Jeg hadde på en måte gruet meg litt til «De tusen sjøers land», for 4 timer i bil i dette landet ville jo inneholde ekstremt mange sjøer hvor det er perfekt med slalombane, og med tanke på at alle banene skal plasseres og konstrueres så de passer perfekt til det vannet vi kjører forbi ville vi på en måte ikke klare å bli ferdig med det vannet vi hadde kjørt forbi før vi kom til et nytt. Jeg tok feil. Det skulle ta over to timer før vi så de første sporene av vann, og det var en kunstig gravd bekk for vanning av jorder hvor det absolutt ikke var plass til noen vannskibane.

I dag la vi en annen taktikk når det kom til valg av musikk, og Monica fikk lov til å styre pop-anlegget. Vi fikk en musikalsk reise noen tiår tilbake, og det fungerte faktisk så bra at vi til og med hørte bass-røsten til Aleksander når vi kom opp med noen gode og gamle country-låter. Etter et par timer ble det imidlertid slutt på musikken, og vi gikk over til radio. Vi fant et program som vi tror inneholdt en Finsk partidebatt eller noe i den duren, før vi fant en lokalradio som spilte gamle slagere av lokale helter. Lars har utpekt seg selv som ekspert på det Finske språket. Det at han har gjort det selv er nok lurt, for ingen av oss andre i reisefølget ville nok gitt han den tittelen. Det startet vel egentlig med at han så seg ut et fint supermarked der vi kunne kjøpe litt brødmat til frokost.

Det viste seg å være den lokale spille-bula der det allerede kl. 08.45 en fredagsmorgen var full aktivitet.

Jeg kan også nevne at når han var sikker på at han hadde funnet et offentlig toalett havna vi på et loppemarked, noe vi forøvrig ordna lett med å reise innom bensinstasjonen på den andre sia av veien.

Når vi først snakker om veien: Veiene her er utrolig rette.

Først kjørte vi en strekning på 75km uten å bevege rattet på bilen i det hele tatt, og hvor ca. 20 av dem gikk på ei nedlagt flystripe. Når det var 30km igjen begynte kartleseren å forberede meg på at jeg skulle til venstre i neste rundkjøring. Etter den venstresvingen var det på ny ei rett strekke, denne var på 125km.

Når vi kom fram til Kurikka etter noen timer med alt fra allsang til partidebatter på Finsk stakk vi som snarest innom campingplassen for å hente ut nøklene til  hyttene.

Vi kan på en måte si at hyttene her har en ganske minimalistisk stil, og består av 4 sengeplasser, et bord, en stol og et kjøleskap som bråker omtrent like mye som en russisk tanks fra krigens dager, samt en varme-ovn. Nå er det sånn at vi må velge mellom kjøleskap og varme, da det er kun ei kontakt i hytta, men med temperaturer på 30+ er ikke valget så enormt vanskelig.

Etter kun få minutter var tiden inne for å komme oss til arenaen for trening, og spenningen i bussen var til å ta og føle på. Etter nok en liten feilnavigering (takk google) og totalt 784,6 kjørte kilometer kom vi omsider fram.

På arenaen har de bland annet et russisk produsert mobilt toalett fra Zetor, som normalt sett lager traktorer.

Her har arrangøren virkelig lagt seg i selene for å legge alt til rette for et flott mesterskap. Litt uvant for løperne er det jo at båten gjør en 70 graders sving inn i pre-gate, og at set-up foregår under en meter fra land, men etter et par runder var stort sett alle fornøyd.

Petter Wigdel med et litt småbekymra utrykk i ansiktet på sin første setup.

Vi kan melde om mye gode resultater på trening, og vi gleder oss stort til morgendagen (som for deg som leser dette faktisk blir i dag).

Etter treningen var det duket for åpningsseremoni, og nok en gang har arrangøren gjort en fremdragende jobb for at vi skal trives.

Her er hele den norske delegasjonen samlet før åpningsseremonien startet.

Det å arrangere et Nordisk mesterskap er en ganske stor greie, og her var det samlet en haug med folk som skulle holde tale, både fra arrangøren og fra bystyret. Nå er ikke disse finnene spesielt stive i engelsk, så det aller meste gikk som du sikkert kan gjette: På Finsk. Sånn reint bortsett fra Lars kan vi ikke så mange ord på dette språket, så for de fleste av oss ble ventetiden på maten ganske lang.

Fra venstre: Veline og Pernille hører på talen fra bystyrerepresentanten.

Etter en kjapp presentasjon av lagene ble det endelig tid for mat, og da entret denne gjengen scenen:

Dette bandet sang gamle slagere med engelsk tekst, og kunne stille med hele tre vokalister. Det starta med en mannlig sanger som i det øyeblikket jeg tok bildet gjemte seg bak trommisen. Han sang litt småsurt og kunne på ingen måte engelsk. Småsurt er egentlig alt for snilt, men i forhold til de andre var det faktisk ikke så ille. Deretter var det dama til høyre sin tur, og det ble på en måte en repetisjon av førstemann, bare i dameversjon. Da dama i rødt tredde frem i lyset ble vinneren kåret. Her snakker vi skjem sag mot gammelt øst-tysk panserstål.  Det er også imponerende at karene på gitar klarte å spille en hel time uten å forandre hverken positur eller ansiktsuttrykk en eneste gang. De skal ha at de spilte bra, og innerst inne tror jeg nok dette var et humorinnslag vi ikke skjønte.

I serien «Eline prøver nye ting» var det i dag et eller annet bakverks som utga seg for å være en blanding av rudstykke og terte.

Heller ikke dette falt helt i smak.

Lars derimot hadde avansert til softis med sjokoladesmak og var strålende fornøyd.

Etter maten hadde de hyret inn en lokal stand-up komiker til å fortelle en historie. Nå hadde arrangøren også innsett at det var de færreste på festen som snakket Finsk, så de ordna med en til å oversette historien til Engelsk. Det ble en interessant opplevelse.

Nå var det på høy tid å komme seg tilbake til campingplassen for å lade opp til morgendagen, og på veien stakk vi innom byens supermarked.

Når vi kom til butikken så vi fort at dette også var et samlingssted for den lokale ungdommen, og det krydde av folk, mopeder, mopedbiler og 4-hjulinger. Til Alexanders store fornøyelse kunne vi konstatere at her som på Jæren er det de største traktorene som drar mest damer.

Når vi så ankom de spartansk innredede hyttene våre ble det ganske fort stille etter nok en lang dag full av nye inntrykk.

Knut Einar