Italia Påsken 2019, dag 2

I dag hadde vi avtalt frokost i puben ved siden av hotellet kl.08.30, og utrolig nok var alle på plass 08.25. For de av dere som nå tror at jeg skal si noe negativt om frokosten eller servitøren, så må jeg nok skuffe dere.

Fyren på bildet var verdens blideste servitør, og han er sikkert ekstremt god på språk også, så lenge det er italiensk det er prat om. Manne spurte fyren om han ikke kunne lære oss noen italienske gloser, og han trodde med en gang at det var noe feil med maten. Ikke lenge etter prøve Manne å fortelle at vi var 8 personer som spiste, hvor på han på nytt trodde det var noe feil med maten, så etter det fant vi ut at det tryggeste var å nikke og smile hver gang han titta i vår retning, slik at vi ikke skulle gi mannen varige psykiske skader.

Men blid var han i alle fall, og jeg tok, tro det eller ei, både ost og skinke på samme brødskiva, samt at jeg forsynte meg med både youghurt og syltetøy uten at han stirra nevneverdig surt på meg. 

Vi hadde avtalt avreise til arenaen 09.40, og 09.30 satt alle i bussen som tente lys og var mer en klare til å komme i gang med sesongen. 

For de fleste var det årets første tur på vannet, og etter første runde var alle både blide og fornøyde. Dødtiden ble brukt til volleyball, pingis og balansering på en ikke så alt for stram jekkestropp.

Nå var det på tide for undertegnede å sette kursen mot flyplassen for å møte Nora og Trym, og denne gangen prøvde jeg ut en ny navigerings-teknikk. Den gikk rett og slett ut på å følge skilt mot Milano og deretter Malpensa, og tror du ikke det fungerte helt utmerket? Ikke en eneste feilkjøring, og parkering så nær utgangen på flyplassen at jeg kunne stå å se etter familien Stokke samtidig som jeg hadde bilen under oppsyn. Ikke reint lite stolt av meg selv kan du si.

Værre var det når jeg skulle tilbake til Lake Palas, for det står faktisk ikke på et eneste skilt, og jeg huska jo selvfølgelig ikke hva den landsbyen her heter. Når jeg tenker på størrelsen på stedet, så står det vel strengt tatt ikke noe skilt langs veien som peker hitover heller. Uansett, jeg måtte nok en gang ty til Google for hjelp til å finne fram, og det begynte rett og slett veldig bra. Jeg kjente meg igjen hele veien, helt til Nora ymter innpå at de er ganske sultne. 

Slett ikke noe problem tenker jeg, for rett foran oss sto det sånn kniv og gaffel skilt som reklamerte for spisested litt lenger fremme. Nå skulle det vise seg at det var ganske langt, og i min iver etter å fore ungdommen hadde jeg litt for tidlig sving-avgang, og havna langt ut på landsbygda, hvor det slett ikke var noe mat å få tak i. Langt om lenge kom vi da inn på motorveien igjen, og svingte av på et lovende sted for spising. 

Her skulle det også vise seg at det var litt utfordringer, for det var et sånt sted hvor man måtte fortelle de bak disken i detalj hva man skulle ha og hva man skulle ha av tilbehør, omtrent som på Subway, bare at utvalget var gedigent og peking ikke var noe alternativ. 

Redningen ble kiosken ved siden av, der hadde de sånne vacumpakka trekant-smørbrød med tvilsomt pålegg til en relativt stiv pris. Vel ute på veien igjen tok det ikke lange tiafør jeg ikke kjente meg igjen i det hele tatt, og Alpene begynte å komme farlig nær. Når vi passerte et skilt som fortalte om kjetting-påbud for tunge kjøretøy fant jeg ut at det var på tide å gjøre noen tiltak. Som sagt så gjort, og vi kom oss av hovedveien og ut på landsbygda, og havna kjapt inn på noen veier som var så smale at hverken møte noen eller snu var noe alternativ. 

Etter å ha kjørt gjennom et par sånne landsbyer jeg bare trodde fantes i gamle filmer, altså sånne med gamle folk som snur seg og titter 43 sekunder etter at du har passert, kom vi faktisk fram til vannski-stedet fra en helt annen retning en jeg hadde forlatt den, bare 40 minutter lengere tid dit en jeg hadde brukt når jeg reiste derfra.

Trym og Nora bråskifta, og fikk kasta seg med på siste runden for dagen, og et par timer etter ankomst kunne vi forlate stedet med bilen full av slitne, men glade ungdommer.

Butikken måtte på ny besøkes, og denne gangen hadde de, sitat Sondre: «blitt varme i trøya, så nå tør vi ta i litt på handlinga», så de fleste vandra ut fra butikken med poser fulle av både brød, skinke og usynlig smør. Nå er det jo ikke sånn at smøret er usynlig, men de hadde visst leita etter smør i går også uten å finne noe, så konklusjonen ble at de ikke hadde smør i den butikken. Etter litt språk-undervisning gikk det opp for gutta at smør kanskje ikke heter smør her, og etter litt leiting etter noe som ikke heter smør, men som ligner på smør, så ble det jammen smør på gutterommet også. 

Tilbake på hotellet ble draktene hengt til tørk, og det ble noen runder med mølje-pingis (altså bordtennis) før vi skulle ut og spise middag. 

Nå er det slik at de fleste spisestedene her har stengt på mandager, og hotell-eieren hadde formant oss om å ikke spise i telt, men i hus, så da havna vi på den samma sjappa som i går. Her kjører de jo som tidligere nevnt en amerikansk stil, og i USA har de åpent på mandager.

Det skulle vise seg at Petter i dag skulle være den vanskelig kunden, og det måtte til slutt en kelner, en kokk og en vareprøve (for kvalitetssjekk av råvarene) fra kjøkkenet til før han turte å bestille seg en biff.

Nicolai derimot var veldig bestemt på at i dag skulle han spise en burger de i menyen hadde valgt å kalle «Mother fuckerburger», og det navnet skulle vise seg å være på grunn av størrelsen. Han er en bestemt ung mann, og han kommer fra et godt møblert hjem, hvor han har lært at det man får servert spiser man opp. Etter en burger på over en kilo, med 700g pommes frites som tilbehør, samt en liter vann til så svelge ned med, så var det ikke helt lett å bevege seg etterpå.

Når vi andre gikk for å betale ble jeg plutselig oppmerksom på at gutten manglet i køen, og jeg gikk tilbake for å se hvor han ble av, og joda, der satt han. Ute av stand til å bevege seg. 

Omsider ble han støttet ut av gode venner, og vi kunne begynne hjemturen. Hjemturen er i dette tilfelle 300 meter å gå, og det skulle vise seg at mange hadde faktisk litt energi igjen.

Jentene bestemte seg for å bruke de siste restene på å løpe så fort at fotoboksen i gata her skulle ta bilde av dem, mens gutta tok den klassiske «førstemann hjem» leken. Nå ble egentlig gutta ganske fort slitne, så ingen av dem kom først, men de skal i alle fall ha kred for forsøket.

Om du nå tror at Eline ikke har smakt på noe i dag, så har hun det. I dag ble det noe hun likte, og jeg aner faktisk ikke hva det var.

I skrivende stund er klokka 23.10, og nå har til og med fnisinga fra jenterommet stilnet til en lav mumling. Eller lav og lav, jeg bor to rom bortenfor og hører dem relativt godt, men jeg tenker at de skal få leve i trua om at jeg ikke hører dem.

Knut Einar