Scandinavian Youth Championship 2019.

Dag 3.

Når det gjelder det å komme seg opp om morgenen, så stoler i grunn ikke Monica K. på særlig flere en seg selv. 06.45 gikk hun en runde og banka på dørene for å sjekke at alle var våkne. Hun var faktisk så ivrig i tjenesten at hun ble stående og banke på sin egen dør, sannsynligvis for å vekke Lars som hun tilfeldigvis deler rom med.

Hele gjengen befant seg i frokostsalen akkurat da de skulle. Jeg selv fikk knipsa et bilde av den berømte ostehøvelen, men turte ikke å røre den. Gitte var på vakt og passa godt på både skinke og ostehøvel.

Vi ankom arenaen på omtrent samme måte som tidligere (flagg ut av alle vinduer og musikk på det om kan sies å være et anselig volum), og etter et kjapt lagledermøte fikk Nora gleden av å starte ballet med sin første runde i slalåm.

Og for en dag dette skulle bli. Det kom person-beste og årsbeste på løpende bånd i slalåmrunden. Noen få kom litt skuffet opp av vannet (som forøvrig ligner på et eller annet grumsete heksebrygg), men skuffelsene ble utrolig fort snudd til glede over andres suksess.

Etter slalåm var det trick som sto for tur. U14 jenter ble gjennomført, og så startet problemene. Videooverføringa fra båten slo krøll på signalene sine, konkurransen ble stoppet. Det ble etter litt feilsøking konkludert med at de ga opp hele ovrerføringa, og resten av trick-konkurransen skulle filmes med et godt, gammalt håndholdt kamera og dømmes i ettertid. Nå skulle det vise seg at dette er en sjeldenhet her i Danmark, og nærmeste kamera var over en time unna. Avgjørelsen om å kjøre hopp før trick var derfor meget forståelig.

Det som ikke var så forståelig var hvilken rekkefølge de forskjellige klassene skulle kjøre i, og jeg tror egentlig ingen fortsatt har funnet ut av det. Det viktige var visst at gutter U14 skulle få nok hvile før de skulle hoppe. Resultatet ble at i henhold til planen fikk ikke jenter U21 tid til å få av seg hoppdrakta før de skulle ha sin runde i trick.

Uansett, nå begynte moroa for alvor sett med norske øyne. Kort fortalt så hadde vi 10 norske hoppere, og vi skriver 8 personlige rekorder og 2 årsbeste. Det var faktisk såpass oppsiktsvekkende at selv den svenske speakeren fikk problemer med å snakke om noe annet en den norske utviklingen i hopp. Han klarte også på et tidlig tidspunkt å si at undertegnede hadde lovet bort kake til alle de norske som satte personlig rekord, og det var det på en måte relativt mange av utøverne våre som fikk med seg. Jeg har totalt mistet oversikten over hvor mange kaker jeg må bake når jeg kommer hjem.

Det er også verdt å nevne at noen blir litt gladere over egne prestasjoner en andre. Petter satte i et hyl som ville fått hvilken som helst 14 år gammal jente på Justin Bieber-konsert  til å bli grønn av misunnelse, og Nora glemte helt å slippe håndtaket når hun skulle inn til land, og kjørte rett i veggen som avslutter sjøen. De fleste nøyde seg imidlertid med å klistre på seg et digert smil og rekke en arm i været.

I år som i fjor, så tiltrekker den norske campen seg utrolig mange svenske løpere, forskjellen nå er at det slett ikke bare er gutta som kommer på besøk, men også jentene har begynt å tiltrekkes av den norske gjengen. Det har faktisk gått så langt at de ønsker å bli litt norske.

Ella Björlin har lagt inn en relativt god søknad som snart er ferdig behandlet. Det ryktes også at hun har vært observert på opp til flere spaserturer med en av våre mannlige utøvere fra en klubb som ligger litt nord for Skarnes, men sør for Lillehammer. Det er også observert en svensk blond kjekkas som sannsynligvis ønsker å tilbringe langt mer tid i Larviks-området en han tidligere har gjort.

Dagen i dag ble veldig lang og veldig varm. Skygge har vært mangelvare, så for mange ble tilhengeren et naturlig tilfluktsted. Det gikk plutselig opp for meg at Sondre og Eline hadde forsvunnet, men jammen fant jeg dem ikke sovende i den eneste skyggen som var å oppdrive.

Jeg glemte nesten å nevne at våre dommer-traines, Tuva og Veline har blitt oppgradert til fullverdige dommere, noe som må anses å være en stor tillitserklæring fra det eksisterende dommerpanelet. Lars Ø. ble hanket inn som kalkulator i trick, men det var nok mer en nødvendighet. Det viste seg nemlig at han som faktisk hadde jobben ikke hadde filla peiling på hvordan trick skulle kalkuleres. Lars gikk på oppgaven med strak arm og leverte et mer en tilfredsstillende resultat.

En ting som går igjen, det er at vi er skikkelig elendige på å gi viktige beskjeder til rett person, og av en eller annen grunn ser det ut til at jeg alltid er den siste som får vite det når noe haster. I dag kom plutselig noen (Monica K.) på at hoppskia til Kaja faktisk hadde fått litt juling under treninga i går, og trengte sårt litt reparasjon. Flaks at vi tilfeldigvis hadde med både hurtigherdende epoksy, tvinger og plankebiter for å utføre en nød-reparasjon på stedet. 

Det hører også med at jeg selv og Lars limte hoppskia til gutta på kjøkkenbordet hjemme natta før avreise. Meldinga om skaden på den skia fikk jeg kl.00.17, etter at tenna var pussa og pysjen var på.

I dag har jeg også blitt gjort oppmerksom på at i min iver etter å fremheve mine egne prestasjoner innen turn og gymnastikk, så kom jeg visst i skade til å glemme å nevne at det også var en konkurranse i det å stå i «planke». 

Monica K. vant veldig nesten, kun slått av Nicolai.

Etter 11 timer vannski-kjøring var vi ferdige med konkurranse for i dag. Grilling på arenaen, denne gangen av egeninnkjøpt mat, sto på menyen. Det ble et relativt kort måltid, og avreise (med flagg og det hele) skjedde ikke veldig lenge etter 20.45. Tilbake på hotellet ble det egentlig bare litt stille prating ved et bord som er plassert utenfor rommene våre, før alle forsvant til sine respektive rom for litt etterlengtet hvile.

Jeg avslutter dagens brev med et stemningsbilde fra Camp-Norway, tatt i et av de få øyeblikkene de svorske utøverne var opptatt med noe annet.

Morgendagen bringer nok en konkurransedag der alle våre utøvere skal på vannet, før vi setter kursen hjemover igjen.